Malermester Lund står ivrig opptatt med diverse salater på kjøkkenbenken. Kona tror ikke sine egne øyne og kan ikke dy seg: – Jaså, er det du som skal ordne middag i dag?

Lund ser ut som et spørsmålstegn over et slikt spørsmål, og sier:
– Nei, det skulle ha tatt seg ut, liksom!

Han legger til at han er på vei opp i hoppbakken og at kona også skal være med!

Kona forstår ingen verdens ting.
– Du? I hoppbakken?

– Ja mor, je har fønni fram to par bæksømsko og hoppski i kjællar’n, så nå skal vi ut å tæste litt.

Fortsatt helt uforstående går hun sammen med mannen og henter ski og sko. Malermesteren har med seg en stor bolle med ruccolasalat.

– Hva i himmelens navn er du holder på med?, spør hun. Mannen svarer at hun bare skal følge etter han, så får hun snart svar.

De er framme i Enebakken, en tjuemetersbakke i Lunds nabolag.

– Je har en pærsonlig rekord på sæks meter i dænna bakken, je!, sier han stolt, og tar med seg bollen med ruccola opp i ovarennet. Lund sender bollen utfor, og salatbollen vingler nedover mot hoppkanten.

– Nå kjæm je!, roper malermesteren, og setter utfor etter ruccolaen. Han forlater hoppkanten og lander samtidig med salaten.

Han børster av seg snø og salat, og triumferende sier han til kona:
– Nå skjønner du sikkert hva uttrykket «å hoppe etter ruccola» betyr?

Han forteller med stor iver at ikke noen hoppere i verden, uansett hvor dyktige de ellers var, ville kunne stå på beina hvis de landet i ruccolaen i unnarennet.

Kona rister på hodet og prøver seg:
– Herremin, det heter jo å hoppe etter Wirkola – ikke ruccola!

Mannen smiler og hører knapt hva kona sier:
– Å nei da – han Wirkola kjæm nukk tæll å dætta hann å – med all dænna ruccola’n!