Som kjent er den trivelige malermesteren fra Enebakk ivrig når det gjelder jakt og fiske. I tillegg er han en ihuga tilhenger av rakfisk av ymse slag, og han er fast gjest når den årlige Rakfiskfestivalen går av stabelen i Valdres. Men nå er det gravlaks som gjelder!

Tekst: Harry. Illustrasjon: Vie

Men som han sier:
– Én ting er å eta fisken – nåe helt anna er å fiske’n sjøl!

Han har i lang tid fundert på hvor det er størst sjanse for å få tak i ferdig gravlaks – med andre ord laks som man ikke trenger å grave ned selv.
– Det er klart at hvisomatte je kan spara den jobben med å grava’n ner, så kan je heller bruke mer tid på å dra’n opp.

Akkurat nå er Lund på vei ned til kirkegården med fiskestanga. Han mener bestemt å ha hørt at Vår Herre gjør alle til laks, med tid og stunder – og da bør det vel ikke være noe tvil om hvor han skal prøve å få napp! Vel framme begynner han raskt å innse over at det jo kanskje ikke blir så lett å få laksen på kroken der han står mellom alle gravstøttene.

Halvhøyt sier han til seg selv:
– Kanskje je burde hatt med meg pilken og borret mitt, je gitt?

Han synes også etter hvert at det faktisk er litt flaut der han står og kaster ut snøret, uten at så mye skjer. Andre besøkende kaster nysgjerrige blikk på hva det er han holder på med. Han gjentar til seg selv nok en gang at han nok har bommet på utstyret, og bestemmer seg for å dra hjem å hente pilken.

På vei opp fra kjelleren møter han kona, som lurer på hva han holder på med.

– Jaså du skal på isfiske ser jeg!, sier hun ironisk og spør om han ikke vet at vi er langt ute i august måned. Lund forklarer det hele, med den feile satsingen på stang og snøre, før han igjen plystrende gir seg på vei ned til kirkegården igjen. Kona blir stående å riste fortvilet på hodet av gemalens påfunn og roper etter han:
– Skitt fiske da, malermester Gravlund!