Lund likte godt at han fikk invitasjon til å forhåndsstemme, for gitaren til den godeste malemesteren har vært sur ganske lenge. – Det er best å være tidlig ute, før alle andre musikanter i Enebakk stormer inn døra her på stemmedagen, tenker Lund.

Så nå tropper han opp med sin gode akustiske venn for å få stemt gitaren skikkelig. Han henvender seg til en av funksjonærene i stemmelokalet, som noe forundret vil forklare at malermesteren muligens har misforstått litt her – men så langt kommer han ikke før Lund tar ordet:
– I lange tider har det irritert meg gørfælt at det bære kjæm gørsure toner ut av gitar’n når je sitt å spæller, liksom.

Han innrømmer at han innimellom nok har bommet litt på «strengen» og at dette selvsagt har resultert i at det lyder surt og mindre bra. Men, som han sier:
– Når det lyder surt når je spæller gørriktig, må det jo væra gitaren’s skyld, hæll?

Før mannen han snakker til får svart, fortsetter Lund:
– Og bære så det er sagt, det er itte bære gitar’n som er sur heme hos øss – det er itte alltid det høres gørvakkert ut når je akkompagnerer og kjærringa prøver seg på’n Evert Taube. Det kan tæll tider væra surt, det!

– Hrmm!, høres det bak malermesteren. Han snur seg og ser at kona også er på plass, og nok har overhørt konversasjonen.

– Neimen, er det itte min lille sanglerke som gjør meg selskap da?

Deretter henvender han seg igjen til funksjonæren og sier:
– Kanskje døkk er snille å tar en liten titt på stæmmebånda til min hulde viv, i samma slængen?