Den svært sportsinteresserte malermesteren fra Enebakk har fått med seg at mange små og store fotballag sliter økonomisk i disse tider. Han synes det vil være for ille dersom de skal forsvinne helt, og han har derfor bestemt seg for å sponse et av lagene – Ozonlaget!

– Det er klart at dæm bør få litt økonomisk hjelp. Og om det skulle væra fotballdrakter dæm træng, så kan nykk je ordne nåen stuttbukser og t-skjorter tæll dæm. 

Han går inn på kontoret og spør om ikke Christine kan hjelpe han med å klippe av bena på noen arbeidsbukser, og finne fram noen t-shirts. 

– Sånn cirka ti-fæmten tå hver, liksom!

Christine lurer fælt på hva han driver på med. 
– Skal jeg klippe i stykker de nye arbeidsbuksene vi har kjøpt? 

Lund ser hoderystende bort på henne.
– Hør nå her, min kjære datter! Har du nåen gong sett fottballspællere med lange bukser, hæll?

Hun begynner å le. 
– Skal et fotballag løpe rundt med vår firmalogo på klærne, liksom?  

Faren svarer at han har bestemt seg for å sponse et slikt lag, og at han derfor mener laget må leve med at de har en fargerik maur på brystet, når de spiller kamp. 

– Men dæm træng nukk penger å, legger han til, og kommer med idéen om at Christine kunne informere de ansatte om at i år så blir feriepengene brukt som sponsormidler til et fotballag!

Christine ler fortsatt og spør om han seriøst mener at bedriften skal gi de ansattes feriepenger til et fotballag. 
– Og hvilket lag skulle det være, liksom?

– Det er Ozonlaget je prater om, Christine – og du er full enig i at det ville væra gørtrist om det laget skulle bli borte hælt, liksom?

Datteren prøver å holde seg, men bryter ut i høylytt latter:
– Du er ikke sann, pappa.

Hun bestemmer seg for å skøye litt med faren.
– Husker du ikke at det på forrige styremøte kom forslag om at alle i firmaet skulle gi en hel årslønn til et annet lag, nemlig Samvirkelaget?

Hun legger til at det jo også var inkludert feriepenger.

Lund blir stående og fundere.
– Det kan je itte huske, men okei, da får ozonlaget nøye seg med stuttbukser og t-skjorter, dæm da – det er full det dæm træng mest kanskje, hæll?