Malermesteren fra Enebakk er en ihuga følgesvenn av reisebrevene som illustratør Per Vie legger ut fra sine bobilturer for Ferda i inn- og utland. Nå har Lund fått med seg at Per har blitt servert kokt ur på sin tur i Nord-Norge, og at retten smakte himmelsk! Så dette vil også han teste!

Tekst: Harry  Illustrasjon: Vie

– Det som er litt pussig, sier Lund, – det at det er den samma kroppen som nå driv å kjører land og strand rundt med en diger bobil, som tegner dæssa gørartige tegningene åt meg hver fredag!

Han humrer over tilfeldighetene og konstaterer at
– væla er itte gørstor, liksom.

Malermesteren har gjennom årenes løp kassert og skiftet ut en god del klokker. Både armbåndsur, vekkeklokker og veggur har han samlet i ei stor kasse i kjelleren. På vei opp fra kjelleren har han hentet den store vekkeklokka som han var så glad i, den «måtte» han skifte ut i jula 1987, etter at kona hadde gitt han ei ny i julepresang.

På kjøkkenet fyller han en stor kjele med vann, tilsetter salt og noen «laurbærblad».
– Væll, det hadde je itte, så je tok et par høstgule eikeblad, je, sier han, og setter plata på full guffe. Når vannet koker, legger han urklenodiet oppi, og blir stående spent å følge med kokeprosessen.

– Ja, du Per, du Per, itte hadde je trudd at du skulle få meg tæll å koke ur!

Mens han står og venter, kan han ikke unngå å bekymre seg litt for det som kommer etterpå.
– Sjøl om je koker klokka lenge å væl, blir’a nukk vond å fordøye, trur je. Dæssa visera er jo vældi lange å spisse, bære je itte får langviser’n i vranghalsen, så.

Han fortsetter å filosofere over kokeprosessen og humrer…
– Hadde klokka gått nå, så kunne je jo ha følgt med på tida, så itte det hadde vørti overkokt ur,, liksom, hehehe!

Fru Lund kommer inn på kjøkkenet, ser hva som skjer, og sier syrlig:
– Nå tror jeg maten er ferdig, for jeg hørte glasset på vekkeklokka sprakk i småbiter!

– Itte legg deg oppi dætta, mor! Det er bære je å’n Per som har peiling på kokt ur, skjønner du!

Etter to timers koking på sterk varme, gir imidlertid malermesteren opp.
– Det skjer jo ittnå. Nå er je faktisk litt overraska. For å si det slik Per, du får fortsette skrive for Ferda, du, mens je står forferda att på kjøkkenet!

Han rusler etterhvert ut i gangen, tar på seg malerhabitten, mens han mumler:
– Malermester, bli ved din lest, sier nå je, da!